I et samfunn preget av koronarestriksjoner er jeg redd det er mørketall, hvor menn glemmes som voldsutsatte. Inntrykket mitt er at media er dominert av overskrifter som får frem at «barn, unge og kvinner opplever mer vold under pandemien». La oss ikke glemme at menn at også utsettes for partnervold.
I vinter har jeg i likhet med millioner av nordmenn benket meg foran skjermen, og helt oppslukt sett på sesong 2 av NRK serien Exit på ei helg. Hvor de mannlige rollefigurene driver med «sex, dop og vold». Menn fremstilles i serien som å inneha et kynisk kvinnesyn.
I «Tv-anmeldelser» la jeg merke til skriverier som at «nå kommer kvinnene mer på banen, og slår tilbake».
Er det greit at kvinnene «slår tilbake», uten at det betraktes som «mannehat» og trakassering?
Menn utsettes og for vold:
Jeg har mange år bak meg som ansatt i Kriminalomsorgen. Og det slår meg at det er svært sjeldent vi har kvinner som soner grunnet vold ovenfor partner/menn. Er dette tilfeldig? Forekommer det sjeldnere vold ovenfor menn? Og har menn høyere terskel for å anmelde vold?
Jeg videreutdanner meg for tiden som sexolog- og parterapeut. En del av pensum omhandler partnervold. Og jeg legger merke til at i overskrifter som omhandler vold i nære relasjoner under pandemien så skrives det aldri om partnervold ovenfor menn knyttet opp mot belastningen det er med koronarestriksjoner. Er det økt forekomst av vold ovenfor menn under pandemien? Det finne jeg foreløpig ikke tall på, og ønsker derfor å belyse dette som tema.
I 2019 var det 147 menn på norske krisesenter. 66 prosent av disse menene var utsatt for kvinnelig voldsutøver. Mennene henvendte seg oftest på grunn av psykisk vold (80 %), trusler (59 %) eller fysisk vold (58 %). Ca. 16 % av menn har opplevd partnervold i livet (kilde Håndbok i Parterapi Ottar Ness) Det å tro at denne statistikken er lavere i et nedstengt samfunn, hvor par er enda mer tett på hverandre, er vel heller tvilsomt.
Noen utrykker at hjemmekontor, begrenset sosial kontakt og mer tid med partner, har vært et gode. Par har kommet nærmere hverandre som kjæreste. Så er det de som har kjent på mer slitasje, og stress med permitteringer og økonomisk usikkerhet. Og det har vært skrevet en rekke steder i media om økt vold i hjemmene grunnet Korona-slitasje.
For både menn og kvinner har f.eks. det å være på jobb, det å treffe venner og familie, muligens vært en adspredelse fra kjefting, ørefiker, slag og verbal trakassering.
«Hvorfor gikk du ikke før»?
En av disse historiene med menn som utsettes for vold fikk jeg høre i vinter. Hvor vi hadde foredrag på min parterapiutdanning av en barsk, flott mann. Over mange år ble han utsatt for grov psykisk og fysisk vold av sin eks-kone. Hvem skulle tro hva han har vært utsatt for! Det gjorde så inntrykk å høre hans historie. Og hvordan han gradvis ble psykisk og fysisk torturert av sin kone. Han må da ha vært mye mer fysisk sterk enn sin kone, og fremstod som så snill og god.
Hvorfor gikk han ikke? Hvorfor anmeldte han ikke? Hvorfor satte han ikke grenser?
Kameratene og hans familie så kloremerkene. De rundt ham så den gradvise forandringen. De spurte, han ble sint. De skjønte, han skammet seg...
Fysisk sterke han tvilte etter hvert på seg selv, og trodde det var normalt å ha det slik. Grensene han før hadde hatt ble strukket, og han fant seg i mer og mer både av fysisk og psykisk vold. Samtidig føltes det så feil. Men han ville vel ikke bli trodd om han sa i fra?
Han ble dessuten truet av eksen. Noe av truslene gikk på at han kunne glemme å se barna om han gikk. Han var overbevist om at hennes løgner ville bli hørt om han gikk eller anmeldte. Hans versjon ville ikke bli trodd. Han kjente dessuten på skam og tabu over å bli utsatt for vold som mann. Den psykiske påkjenningen med vold av sin kone medførte bl.a. at han raste ned i vekt, utviklet angst og depresjon, samt fikk alvorlige søvnplager. Kroppen var under ekstremt stress.
Kan parterapi være et tilskudd i hjelpeapparatet?
Jeg som ansatt i fengsel er vant med innsatte som får sinnemestringskurs som et hjelpetilbud. Og det finnes en rekke hjelpetilbud både til den som utøver vold. Og til den som utsettes for vold. Dette er viktig å få frem.
Jeg har vært med og opprettet Sexolog- og Parterapeutene. Og vi ønsker å normalisere ovenfor menn at partnervold skjer også for dem. Dere er ikke alene. Og det er en styrke å oppsøke hjelp. Det er samtidig viktig å ha aksept for at mange sliter med å gå fra sin partner. Og noen utrykker også et «elsk/hat forhold». Hvor paret levet i «gode og onde dager». Begge parter kan kjenne på kjærlighet og et ønske om å fortsette parforholdet. De innser samtidig at det ikke kan fortsette slik.
Vi anser dette som en styrke når begge parter tar ansvar ved å oppsøke hjelp. Vi er samtidig klar over at par kan kjenne på ambivalens over å gå i parterapi. Det er så menneskelig og normalt å kjenne på, da det å sette fokus på parforholdet kan føles veldig privat og utleverende.
Vi brenner for at flere ser nytten i å gå til parsamtaler. Vi mennesker sender f.eks. bilen på årlig service uten at noe behøver å være galt med bilen. Årlig bilservice anses som vedlikehold og forebygging av slitasje. Vi gjør det for å forebygge slik at det ikke utvikler seg alt for mye rust og bulker på bilen. Slik kan vi betrakte det å gå i parterapi.
I det et par opplever vold i nære relasjoner kan vi se på det som alvorlige bulker i fasaden og «karosseriet». Da må det virkelig hjelp til.
Menn, søk hjelp dere og!
Jeg brenner for at det skal være rom for å oppsøke hjelp også for menn, uten å skamme dere. Jeg ønsker altså å få fjernet tabu rundt dette med partnervold ovenfor menn, og at det kan være særlig fremtredende nå etter over ett år med nedstenging. Jeg håper vi fremover ser at menn også tas inn i overskrifter om vold i nære relasjoner.
Vi har booking av timer via www.sexologogparterapeutene.
Andre steder voldsutsatte menn kan henvende seg er:
Volds- og overgrepslinjen tlf. 116 006
Mental Helsetelefon tlf. 116 123